I forbindelse med at jeg hadde sett Joachim Triers første sjangerfilm, Thelma (2017), en film som ble bedyret som en skrekkfilm da den kom, men som jeg ikke sådan opplevde som en, ble jeg overbevist om at jeg måtte gå den etter i sømmene.

Af Vilde Bjørnøgård

Thelma er et portrett av ei ung jentes løsrivelse fra foreldrene sine. Thelma har vokst opp i et kristent hjem på Vestlandet. Som 20-åring begynner hun å studere ved Blindern i Oslo, en by hun føler seg fremmed og liten i. Der møter hun ei jente, Anja (Kaya Wilkins) som gjør til at livet tar uventete veier – hun får følelser for denne jenta, og hun får uforklarlige anfall. Anfallene og følelsene kobles sammen og mørke krefter vokser frem i henne.

I anslaget ser vi faren Trond (Henrik Rafaelsen) rette et gevær mot datteren, Thelma (Eili Harboe), som er protagonisten vi følger i filmen. Denne sekvensen har muligens som hensikt å spille på følelser som hjelpeløshet. Vi blir desperate etter å finne ut av hva som foregår inne i hodet til faren, og føler sympati for Thelma. Denne tankegangen om at å drepe denne unge jenta – at døden er et alternativ til problemløsning – skal vi senere få en forklaring på: Thelma tok livet av sin egen lillebror i ung alder og har påført familien varig lidelse.

Kroppsvisitering
Thelma er en film som undersøker kroppen. Filmen går under huden på oss og skaper slik en redsel for kroppen og det kroppslige. Glimt av kropp kommer dessuten også ofte til syne. Det er vanskelig å ha et distansert forhold til filmen. Ved å se Thelma forsvinner vi inn i dype tanker og opplever forholdet mellom sinn og kropp på ny.

Thelmas telekinesiske krefter tilskuerkroppen med eksistensielle spørsmål, samt spørsmål om avhengighet til kroppslig frykt og «det uhyggelige». «Det uhyggelige» er en norsk oversettelse av psykoanalytikerne Sigmund Freuds og Jacques Lacans ideer om det ”unheimliche” – ”the uncanny” – som brukes til å forklare hvordan ikke ekte gjenstander ser genuine ut, slik at de grenser til det uhyggelige. Nå møter vi ikke til eksempel noen uhyggelige, oppdiktede dyr eller roboter, som vi gjerne kan treffe på i skrekkfilmer, men i Thelma er det flere uhyggelige scener, som vi som publikummere blir nervøst rystet av. Og vi ser hvordan filmens hovedkarakter omhyggelig ser på sin egen kropp, hvordan hun bruker den og hvilken betydning dette har for hvilke handlinger hun foretar seg. Bevisste som ubevisste.

Mellom suspense og mystikk
Thelma påvirket meg vrengende intens. Thelma er en fortelling om en forstyrret kropp og er fortryllende i psykologisk, suspense forstand. Med suspense mener jeg, i likhet med regissør Alfred Hitchcock, at publikum på forhånd forberedes på at noe uhyggelig skal inntreffe. I Thelma ser vi svarte fugler fly over himmelen i flokk, rasling i tre og slanger som smyger seg over kropper. Kall det gjerne ting av symbolsk betydning. Det er ikke uvanlig å se slanger og fugler i skrekk- og thrillersjangeren, så det er på en måte innlært og skaper kroppslig frykt.

Et annet konkret eksempel er når Thelma sitter på lesesalen og studerer. Da Anja kommer inn og hilser på henne, begynner hånden til Thelma ukontrollert å riste. Med det samme krasjer en svart fugl i vinduet og Thelma faller ristende om på gulvet. Denne forventingen om at noe fryktelig skal skje, er det Hitchcock legger i begrepet suspense. Etter mitt syn ligger spenningsfeltet i filmen et sted mellom suspense og mystikk. Mitt møte med filmen var ikke med en forrykende redsel. Jeg inntok en tilskuerposisjon som var sympatiserende og undersøkende overfor Thelma. Jeg mener Thelma er et mysterium. Med ”mysteriet Thelma” mener jeg at gjennom filmen håper vi på å finne en løsning på hennes indre «mørke» side. Det som er mystisk må det vil også finnes en løsning på?

Det lyse og mørke i Thelma
Thelma er ei kompleks jente, som vi er nødt til å ta i nærmere øyesyn. ”Det er noe i deg, Thelma”, sier faren Trond til Thelma. Det som er i Thelma mener jeg er spillet på kroppen som konsept og hennes indre ”mørke” side. Slik jeg ser det er det både en mørk og en lys side i Thelma. Den lyse siden er hennes ”jeg”, som ung voksen i storbyen og pliktoppfyllende, usikker og sjenert. Mens den mørke siden i henne rommer en tvetydig og til tider uforklarlig måte å oppføre seg på, som hun først møter i seg selv idet hun møter Anja på lesesalen. På lesesalen får Thelma et anfall og innser at hun har et komplisert forhold til sin egen kropp, som hun senere ønsker å finne ut av.

Dypdykket i Thelmas «mørke» side er for meg nifsere enn det vi vanligvis forbinder med skrekkfilmen: Vampyrer, zombier, demoner, monstre, skumle klovner, varulver og spøkelser. Filmens følelsesmessige intensjon blir, slik jeg leser den, å komme under huden på tilskueren og å føle sympati og solidaritet for Thelma.

En redsel for kroppen
Kroppsskrekkfilm er å betrakte som en norsk oversettelse av skrekkfilmens undersjanger body horror. Denne interessen for mutasjon på menneskekroppen ser vi især i filmer fra midten av 1970-tallet- og 80-tallet. Disse er laget av kroppsskrekkens ”fedre” David Cronenberg, Roman Polanski, Brian De Palma, Dario Argento, David Lynch, Shinya Tsukamoto og Andrzej Zulawski.

En vending mot kroppsskrekkfilmen mener jeg skjedde i året 2010 da Darren Aronofsky kom med filmen Black Swan, en film hvor det fokuseres på kroppens ukontrollerbare forvandling både tematisk og estetisk. Thelma ligger et sted mellom disse regissørenes filmproduksjon disse tiårene i stil, tone, tematikk og stemning.

Der Cronenbergs Shivers (1975), Lynchs Eraserhead (1977) og Tsukamotos Tetsuo (1989) vrenger kropper, lager nye menneskelige organer og får byller til å vokse frem i ansiktet på mennesker, kaster til eksempel De Palmas Carrie (1976) et nytt blikk på det naturlige mennesket. Carrie-koblingen tar jeg for eksempel der det er scener med blod – mensblod og griseblod – altså naturlig utflod. Thelma inneholder ikke disse uhyggelige, nærmest groteske grenseoverskridelsene av kroppen, som sett i de første filmene jeg refererte til, men der Thelma blør neseblod et sted i filmen – helt naturlig væskeutsondring, altså.

Jeg mener at Thelma, Carrie, Eraserhead og Shivers er filmer som ikke inneholder ”jump scares”; vi hopper ikke i setet av sjokkeffektene i filmen. Dette er ikke filmer som får oss til å begynne å hyle av redsel, men det er snarere nye, skremmende bilder av uroen for kroppen som er blitt skapt på grunn av disse filmene. Og alle filmene utforsker isolerte personer kroppslig og psykologisk.

Thelma er, i likhet med ovennevnte filmer, det jeg vil kalle en kroppsnær film – en film som «dirrer» – den gir oss muligheten til å ta del i menneskets kroppslige smerte og en lidelse som vi selv kan kjenne på kroppen. Vår opplevelse av Thelma er en vekselvirkning mellom Thelmas kropp og vår egen kropp – en form for tvetydig estetisk opplevelse.

I kjærligheten har vi ikke kontroll
Thelma får tilslutt selvkontroll og velger å ”kvitte” seg med Anja, ved å få henne til å forsvinne. Hun legger skylden over for hennes ukontrollerbare oppførsel over på Anja. Dette er et smertefullt vendepunkt i fortellingen.

Thelma er vokst opp i et konservativt, kristent hjem hvor homofili ikke er tillat. Da det viser seg at Thelma forelsker seg i Anja, et menneske av samme kjønn, mister hun kontrollen over kroppen. Psykolog og parterapeut Sissel Gran beskriver kjærligheten så fint et sted: «Vårt mørke ubevisste hersker. I kjærligheten har vi ikke kontroll». Følelsene som Thelma ikke har kjent på over lengre tid tar overhånd.

Thelma har blitt kontrollert av sine foreldre og sin religion – kristendommen. Kristendommens virkelighetsforståelse er hun riktignok berørt av, samt religionens tvetydighet. Filmen skildrer hvordan Thelma er med i et fellesskap – når livet butter imot, søker hun trøst i kirken – her vises religionens inkluderende side. Likevel sliter hun med å inkorporere religionen i sitt eget fellesskap. Hun må løsrive seg fra religionen for å bli selvstendig. Ved å løsrive seg undertrykker hun ikke lenger følelsene sine, og historien bærer bud om at hun får være den versjonen av seg selv som hun har lyst til å være – eller la oss si er. Det er først når hun blir oppmerksom på omgivelsene og handlingene hun gjør at verden rundt henne blir til og hun finner sin plass i den. Det er slik hun beskjeftiger seg med sin «væren-i-verden», et begrep jeg henter fra den tyske filosofen Martin Heidegger. Oslo blir ikke lenger et fremmed sted for henne, men en sentral posisjon for hennes væren-i-verden.

Kroppslig sensasjon av frykt
Thelma undersøker tematikken sinn/kropp. Thelma er, slik jeg ser det, en kroppslig sensasjon av frykt, og skaper nye måter å se og føle kroppen. Filmen produserer ikke en ekkel følelse av frykt eller terror, men en følelse av redsel for kroppen. Det skapes en spenning mellom hva kroppen er i stand til å gjøre og hva vi ikke kan kontrollere kroppen til å gjøre.

Innholdsmessig skildres angsten for kroppen og forbindelsen mellom sinn og kropp, noe som fører tankene hen til kroppsskrekkfilmen. Thelma trekker skumle tråder til kroppskrekkfilmen. Sjangernavnet signaliserer koblingen kropp og skrekk, som vi kan se begynte med filmer fra 1970-tallet og lå i dvale til 2010-tallet.

Jeg vil si at kroppsskrekkfilmen er en mot-sjanger – en undersjanger av skrekkfilmsjangeren. Det karakteristiske ved kroppsskrekkfilmen er at den preges av en voldsom intensitet som oppstår i opplevelsen av frykt. Og disse filmene inneholder mørke fantasier som blandes med en rasjonalitet. Skrekken – «det uhyggelige»- arbeider i spennet mellom sinn og kropp, og vi får nye måter å tenke omkring kroppen. Thelma er en slik film. Thelmas ubevisste mørke demoner er projiserte tanker fra kristen oppvekst som forkludrer hennes selvstendige tanker om seg selv.

Vilde Bjørnødegård har tidligere skrevet om Joachim Trier til Nosferatu. Du kan læse hendes tekst ‘Å føle en Trierfilm’ her.